Vandring

Det er noe eget over mørke vintermorgener.


En tristesse over hele tilværelsen.

Hun fortaper seg i musikk, gamle minner og drømmer.


Tilstede i alt hun gjør, men likevel fjern for omgivelsene.

Hun liker avstand til menneskene for hun er tross alt ingen nybegynner. Det har hun aldri vært.

Under et kjølig ytre slites hun mellom det grunnfestede ønsket om å tilhøre, og behovet for vandring.

Hun blir som regel aldri lenge på hvert sted før hun føler uroen og søvnløsheten melder seg.

Vanligvis pleier hun å begynne og forberede seg på reisen da,

men denne gangen vil hun at det skal være annerledes.