Retningen

Hun sa: "Hender det at du dypdykker?"

Jeg tittet litt undrende på henne.

"Ja, altså,dypdykker i deg selv, i tankene dine."

Jeg så for meg en miniatyrkopi av meg selv iført dykkerutstyr klar til å hoppe uti det store intet.

Eller skulle jeg heller si; det store altet.

På vei gjennom tangklaser og tareskoger av tanker, minner og fantasier.

Jeg nikket litt forsiktig, litt avventende mens jeg lurte på hva slags vei denne samtalen ville ta.

"Ja, jo jeg gjør da det", sa jeg.

"Fint!" Sa hun…"men du bør holde deg unna det bunnløse dypet."

Hva mente hun egentlig?

Hun fortsatte før jeg fikk spurt henne; "Det bunnløse dypet er der sorgen og bitterheten lagres.

Det er ikke ikke meningen at du skal dykke ned der! Det er nemlig fort gjort å miste retningssansen."

Hun så på meg med et blikk så blått som havet.

Jeg så ned i bordet.

Hun tok tak i hånden min og la i den et lite kompass.

"Sånn!" Sa hun…."nå er det enklere for deg å vite hvilken vei du skal!"