Usympatiske jeg...

Jeg er ingen menneskekjær person.

Med unntak av noen ytterst få, men fantastiske personer, så misliker jeg mennesker generelt.

At jeg attpåtil må bo i byen, tett innpå folk, gjør meg rett og slett olm.

Udregelig og ugrei å ha med og gjøre.

For å mildne dette særdeles usympatiske trekket, har jeg fått meg mitt eget lille gjemmested, langt til skogs.

Dit rømmer jeg når jeg trenger sjelefred og en “time-out” fra mine omgivelser.

Jeg har ikke noe usnakket med Vårherre, men bakkemannskapet hans derimot…..

På dette stedet finner jeg ro. Pust og puls senker seg og det gjør skuldrene også.

Stillheten er til å ta og føle på (for å bruke gamle klisjeer) og jeg kan høre elgen fise i skogbrynet. Det er noe helt annet enn å høre naboen på do i etasjen over!!!

Nei, takke meg til late sommerdager i hengekøye, eller foran ovnen en knitrende vinterkveld, med en god bok, et glass vin og suset over furua.

Da snakker vi blanke ark og fargestifter til mandags morra blues.