torsdag 14. januar 2010

Om å bli 40 og kroppens forfall...

Jeg hatet å bli førti!
Jeg gjør det fremdeles. Intenst.
Og særlig når jeg ser meg i speilet, hvilket jeg unngår i det lengste.

Det er ikke bare det at smilerynkene er mer fremtredende, for det er i grunn sjarmerende. (As if!)
Neida, spindelvevaktige linjer har begynt å spre seg faretruende over det hele!
Huden rundt øynene "krøller" seg! Den er ikke fast i fisken lenger (gudene skal vite at det knapt er noe som er fast i fisken på denne kroppen lenger) men har liksom begynt å "sægge"
Det har bulldogkinnene som er et av familiens arvetrekk (takkskarrufaenmegha for å overførevidere mamma!) også begynt å gjøre. "Sægge" altså.

Jeg har nå så mye rynker i panna at jeg kan skru hatten på.

For ikke å snakke om kroppen.
Allerede sommeren før jeg fylte førti begynte det. (Sikkert fordi jeg tenkte så mye på førtiårskrisen som nærmet seg med stormskritt)
Plutselig var alle bukser et nummer for små. Dette skjedde fra en dag til en annen.
Og jeg hadde fått pølser under armene når jeg gikk i singlet. Men da jeg kjente at det krøllet seg på ryggen da jeg vred meg til siden, gikk det opp for meg at jeg var i ferd med å bli middelaldrende.
Alderstillegg kaller de de....jævlene!

Så jeg begynte å trene. Jeg syklet flere mil hver dag i flere måneder.
Resultat?
Joda bra kondis (Jippi) og masse muskler...et sted under fettet som hadde nektet å vike plass.
Resultat?
Opp enda en buksestørrelse og ridebukselår som gir meg fasong som en gitar fra livet og ned.

Jeg burde bli kjent med en plastisk kirurg ASAP

(og ikke kom med teite fraser som; det er lekkert med former jenta mi, eller; herregud, se å bli voksen, eller andre kommentarer som liksom skal trøste...for da SMELLER det!)

2 kommentarer:

  1. Hehe...du kan få sagt det. Kjenner meg sååå igjen, men tenk, jeg lever fortsatt og det er lenge siden jeg fylte 40, så du overlever nok selv om det er pyton det hele. Hadde enda innsida stemt med utsida skulle jeg ikke sagt no. Tror jo fortsatt man er nitten... ;-)

    Takk for pusekommentaren. Vi gjør så godt vi kan men den er fortsatt ikke i form, så vi må snakke med vetten igjen i morgen. Ikke gøy!

    Artig blogg forresten. Liker den! :)

    SvarSlett
  2. Min mormor sa, helt til det siste;
    "Det e itj samsvar me ka æ sjer i speilet, og ka som skjer i topplokket"

    Hun hadde nok et poeng der...fine fine mormoren!

    Jeg følger med på pusetassen altså!

    SvarSlett